Periode VII

Ei stabil tid (1700-1800)

 

 
  Ødegårder og nyrydding
  At 1700-tallet var en bra periode, ser vi ved at tallet på øde
matrikkelgårder gikk ned i forhold til 1600-tallet. Men fritt for
ødegårder blei det aldri. Tallet varierte mellom 6 og 12-13. Endel av
disse blei brukt som avlsgårder, enten ved bygsling eller forpakting.
Dessuten fantes enkelte bruk som lå øde, eller som underbruk, uten at
heile matrikkelgården var øde.
I Karlsøy finner vi lengere ødeperioder for havgårdene Vannvåg,
Skåningen, Spenna og Nord-Fugløy, samt Hessfjord, Lanes og Skattøra i
Langsund. De fleste blei imidlertid brukt som avlsgårder. Det største
ødegårdsproblemet finner vi blant havgårdene i Helgøy: Nord- og
Sør-Grøttøy, Steikervik, Flatvær, Lyngøy, Hattøy, Finnsula, foruten
Indre Hamre,
Kammen og Fagerfjord. Finnsula var i det heile ikke
bebodd i løpet av hundreåret, Lyngøy ikke etter 1707, mens Flatvær
hadde en rekke avbrutte bosetningsperioder.
Ser vi heile perioden 1610-1840 under ett, kommer ustabiliteten i
bosetninga klart fram. Bare ca 10 matrikkelgårder i prestegjeldet var
kontinuerlig bebodd, mens ca 45 hadde markerte ødeperioder, tildels
langvarige. For endel av de ødegårder som i lengere tider var
avlsgårder, er det likevel rimelig å betrakte dette som uttrykk for
større satsing på februk, ikke som mangel på bosetning.
Det mest interessante ved perioden er den markerte nyrydding som
skjedde, især i andre halvdel av 1700-tallet. Denne ryddinga skjedde
da innafor de gamle matrikkelgårders utmark, kanskje især ved at gamle
utslåtter blei bosatt. Det var især i de indre områder dette skjedde,
samtidig med at der fortsatt fantes øde havgårder.
Denne prosessen kan vi observere allerede i første halvdel av
århundret. Alt ca 1710 var matrikkelgården Vannstua bosatt, etter en
periode som avlsgård fra ca 1660. I 1730 kom også Lanes (Lanesøra) i
bruk. Andre etableringer før 1750 var Høystasletta/Migan (fra ca 1708)
og Storvoll under Reinsvoll (ca 1710), Grunnfjordbotn (ca 1710),
Reinskar (ca 1738), Eidstrand (ca 1738), og Gamvik ved Lyngstua (ca
1740). I denne perioden kom og Nord-Fugløy inn med første
bosetningsfase.
Mellom 1750 og 1770 finner vi bosetning på Russelv, Kjeglen (Vannstua),
Kopperelv i Langsund, Karanes i Dåfjord, Ravik ved Sør- Lenangen,
Glemma/Bjørnskaret, og Sandfjord ved Torsvåg.
Den store nyryddinga kom i tida 1770-1800, med minst 30 nye bruk. Ca
1776 blei begge de to gamle avlsgårdene i Langsund bosatt, Hessfjord
etter ei ødetid fra 1625-30, Lanes etter ødetid fra ca 1660. Viktige
nye gårder ellers var Hermannsfjord, Lattervik, Kolvik, Kvalvåg,
Skogsfjordvatn, Dåvøy, Ullsnesvik, Mjønes, Valen, Holmen, Brennes,
Rakkenes og Stakkeng.
I tillegg til dette skjedde en god del nyetableringer ved deling av
gammel innmark, som ved utskilling av Stakken fra Grunnfjordgården,
Hansnesgården (Elvevoll) og Nordeidet blei delt i 3 bruk, Jegervatn
blei delt i 2 bruk o.s.v.

 
 
 
  Inn- og utflytting
  Vi har sett at enda omkring 1700 var det adskillig med innflytting
til prestegjeldet. Utflytting veit vi mindre om. Utover 1700-tallet er
det ikke lett å holde rede på slike flyttinger, så det er ikke mulig å
vurdere om flytting kan ha hatt noen innvirkning på
befolkningsutviklinga i perioden. Bortsett fra noen kvener, etpar
russedrenger, Johannes Syndmøring i Helgøy i 1770, en svenske og
kanskje Christoffer Fransmann, var det nå slutt med tilflytternamna.
Likevel kan vi se at mange folk må ha flytta, både inn og ut.
Endel tilflytting har skjedd i forbindelse med innhenting av
ekteskapspartnere, især i storkarsslektene, som vi f.eks. kan se av
slektsnamna Kyhn, Holst, Blix, Falk, Arild, Schelderup, Bugge, Kiil,
Lockert, Hveding, Klingenberg, Hage, Gram, Bull, Norum, Gamst, Trane,
Oderup, Ebeltoft, Rein, Heide, Grabow, Lund, Steen, Brun, Grop, Kroppe,
Marchmand. Endel av diss folk forsvant hurtig ut av området igjen og
tok trulig med seg ektefellen, mens andre blei fastboende, med
etterslekt.
I andre tilfeller kom folk utenfra og slo seg ned uten at vi kjenner
bakgrunnen. Det gjelder f.eks. Grimlund og Norman på Grågården, Bårlund
på Svendsby og Eidstrand, Indal på Reinsvoll, Blokk (Blokøra) og
Springfeldt i Sørlenangen, Elholm og Ødegård i Hesjebukt, Hofnagel og
Lyder på Reinsvold, Altin på Skorøy, Ivers i Lattervik, Schøn i
Reinskaret, Ramsberg i Skogsfjord, Bymann på Kvalshausen, Dannefær
påHersøy, Glad på Hamre, Lind i Nord- Grunnfjord, Radt og Tønder i
Torsvåg, Pfleug på
Kammen, Dahl på Russelv, Stabel på Inderby, Erdal
på Hersøy. Noen veit vi kom inn som lærere (Leonard, Mandal, Bydal,
Blanche), endel kom som drenger (Grønbeck, Krantz, Holk, Brose Kragh,
Aas, Dyrdal) noen som håndverkere (Døll/von Brusch), noen som
gjestgivere (Kolderup, Thommesen, Horst) eller andre yrker
(Lindegaard). Endel kjenner vi opprinnelsen til, og det er da gjerne
Bergen og Trondheim som går igjen. I endel tilfeller registrerer vi
bare de fremmedarta namna, som Bredenberg, jomfru Tordenskjold,
Rosenlund, Winther, Carsius, Luft, Brunstrøm, Munch, Eidberg, som
duft av en fremmed verden.
Naturligvis kom også innflyttere uten de fine etternamn, men dem er
det meir vanskelig å få øye på. Tilfeldig veit vi om endel slike.
Borger Olsen i Reinskar (fra 1760) veit vi var fra Kristiania stift.
Kirsten Pedersen på Reinsvold, gift med Christen Christensen og død
1758, var fra Sætvik i Rødøy, dreng Johannes Monsen på Lanesøra, død
1797, var fra Bergen, og Jon Larsen på Bratrein (nemnt 1791) var fra
Nærøy i Namdal. I 1736 hører vi om ei innflytta taus på Nordeidet som
da returnerte sørover med jekta, i 1773 kom ei 18 års jente fra Bergen
med Hansnesjekta, og i 1793 hører vi om ei kvinne fra Sunnmøre som var
40 år.
Alt dette viser til livlig ferdsel langs kysten, gode muligheter for å
reise over lange avstander, til å finne ekteskapspartnere som kom fra
nokså fjerne strøk i landet. Vi skal se at også samene flytta på seg.
Der kom innvandrere til Helgøy fra Sør-Kvaløy, der kom innvandrere fra
Lyngen til Gamvik og Nordlenangen, bl.a. Hujas og Parak, og der kom
samer fra Lappland utover øyene, som Mak, Gomann, Konka, Blinde,
Tomma og Valkeapa a a. til Vanna.
Fra noen sesjonsmantall fra slutten av århundret har vi meir
systematiske opplysninger om mannlige innvandrere. I en oppgave fra
Helgøy sogn fra 1755 var 8 av 23 oppgitte voksne mannskap innflyttere,
d.v.s. 35 %. 2 var fra Skjervøy, 3 fra Tromsø sogn, 2 fra Sverige, 1
fra Molde. For tida etter 1789 er bare oppgitt fødested utenfor
fylket. I 1789 fantes 256 menn over 19 år i rullene i Karlsøy og
Helgøy, og av disse var 26 innvandrere (10 %). De kom fra Bergen (7),
Romsdal (2), Trondheim (3) Helgeland (5), Vesterålen (1), Sverige (1),
Lappmark (4), Finnmark (2), Russland (1). Ved ei sesjonstelling i 1804
der alle menn var med, var 35 av 568 innflyttere (6 %). Nå kom 11 fra
Bergen, 4 fra Romsdal, 12 fra Sverige, og ellers spredt fra heile
kysten.
Fra noen ekstraskattelister 1763-64 får vi opplysninger som viser at
der har foregått ei stor reiseaktivitet langs kysten, for en stor del
av yngre, ugifte personer av begge kjønn. Trulig var dette et mønster
som var generelt for store deler av århundret. Vi skal derfor se
nærmere på aktiviteten disse to år. Til Finnmark reiste en mann fra
Elvevold, en mann og et ektepar fra Bratrein. Til gjengjeld kom det ei
jente derifra, Mette Kyhn, men vi veit ho egentlig var fra Trondheim.
Ho kom til Elvevoll, der ho seinere gifta seg med Jeremias Hegelund.
Fra Salten kom det en kar til tjeneste på Kvitnes, men han reiste etter
ett år. Til Kvitnes kom også et søskenpar, Peter Rubbertsen og Beritte
Krantz, begge fra Bergen. De gikk nå i tjeneste hos halvbroren Abraham
Lockert. Begge reiste tilbake til Bergen i 1764, men Petter blei litt
seinere gift, og slo seg ned på Hansnes, der han blei stamfar for
Krantz-slekta. Til Bergen reiste ellers ei jente som hadde tjent på
Hansnes, og til Trondheim reiste datra til avdøde kapellan Molde. Fra
Helgeland kom et ektepar til Sør-Grunnfjord, og et ektepar med datter
til Dåfjord.
Vi hører og om endel intern flytting disse år. Fleire tjenere skifta
plass, enker flytta gårdimellom, og etpar familier flytta, en fra
Måsvær til Langsund, og en fra
Kammen til Reinsvoll.
Andre tilfeldige kilder viser at dette flyttemønstret ikke var
uvanlig. I 1743 ser vi at mor til Henrik Hofnagel i Vannvåg var på tur
heilt til København, ho hadde tidligere vært gift på Reinsvold, og var
søskenbarn til Mikkel Larsen på Vannereid, som var tilflytta fra
Stavanger. En av sønnene til Hans Pedersen Grå i Langsund, Størker,
flytta til Bergen, der han blei vaktmann. Kona hans var fra Skåningen,
og i 1769 flytta en av hennes slektninger fra Vanna etter. I 1707 var
Størker sin bror Torsten flytta fra Bergen til utlandet, uten at vi
veit hvor. Ut fo r også 2 sønner av Anna Jeremiasdatter Figenschou på
Helgøy fra hennes første ekteskap. I 1763 var en i Livland, mens en
som hadde vært bosatt i Bergen, var død. Ellers veit vi at Anna i sitt
første ekteskap var bosatt i Skjervøy, og vi kjenner til endel andre
som flytta ut og gifta seg, i Skjervøy, Vorterøy, Rotsund, Balsfjord
og Ullsfjord. 1700-tallets Karlsøy har ikke vært noe stillestående
samfunn!

 
   
  Slekt og status
  Både overklassen og utredergruppa bestod i stor grad av slekter som
var utgått fra eller inngifta i Figenschou-og Hegelundslektene. Disse
to slektene, som var grunnlagt på slutten av 1600- tallet, blei i det
følgende århundre og enda litt lenger fullstendig dominerende i
prestegjeldet i den økonomiske og sosiale struktur. De to slektene
gifta seg med hverandre, og de opptok i seg mesteparten av det som
ellers var i området av sosialt og økonomisk framstående slekter.
Tilsammen utgjorde disse slektene nærmest et integrert sosialt system,
som vi kanskje kunne kalle en klan .
Begge slektene var utgått fra embedsklassen, og fikk også seinere noe
tilsig fra embedsfolk, især prestene, som Mikkel Hegelund, presten
Gartner og Kaurin sine etterkommere.
Figenschouslekta starta på Kvitnes, og gården her blei stamgård for
slekta heilt til 1930. Her var inngifte av Hegelund i 3 ledd, av
Lockert og Holst. Herfra spredte greiner seg videre til Vannvåg, med
inngifte i Schelderup, til Helgøy, med inngifte bl.a. i Klingenberg og
Hegelund, til Dåvøy og Rødgammen, med inngifte i Wormhus, og videre
spredning til Svendsby og Kjosen. Slekta spredte seg og til
Nord-Grunnfjord med inngifte i Hegelund-Lemming, og videre til
Hessfjord-Lanes, for å nemne de viktigste gårdene som blei erobra
Hegelund starta på Elvevoll (Hansnes), der slekta holdt seg til 1862,
med inngifte av bl.a. Oderup, Hveding, Kyhn og Kiil. Slekta spredte
seg videre til Nord-Grunnfjord, med inngifte i Lemming, Figenschou,
Gamst og Trane, og videre til Stakkvik med inngifte i Horsens, Bugge
og Arild, den spredte seg til Bakkeby med ingifte i Lorch og presten
Hegelunds etterslekt, og derfra videre til Jegervatn, til Svendsby,
til Selnes, til Vannstua, der slekta igjen gikk sammen med presten
Hegelunds slekt, og derfra igjen til Oldervik. Fra Hansnes spredde
slekta seg til Reinsvoll med inngifte i Indal og Bull, den gikk fra
Hansnes til Helgøy, med inngifte i Wormhus, og fra Helgøy videre til
Skogsfjord men inngifte i Falk, til
Kammen og Nordskar.
Slektene erobra etterhvert et fleirtall av de gode jordbruksgårder, som
Nord-Grunnfjord, Helgøy, Skogsfjord, Hessfjord, Lanes, Vannstua,
Reinsvoll, Stakkvik, Nordeidet, og heile området fra Selnes til
Svendsby (med Jegervatn og Bakkeby), det største nesten sammenhengende
jordbruksareal i prestegjeldet. I slektene var samla mye av den
disponible kapital i området, her var samla all yrkeskompetanse når
det gjaldt handel og jektefart, og her fantes den generelle
overklassedannelse som trengtes for å opprettholde en sosial
eksklusivitet. Selv om endel greiner etterhvert sank ned i
bondestanden, blei slektsfølelsen opprettholdt, og det dreide seg ofte
om svært driftige og velstående fiskerbønder, med en materiell og
kulturell standard som lå langt over gjennomsnittet, ofte med stor
tjenerstab og store hushold.
En analyse av ekteskapspolitikken innen hovedslektene på 1700- tallet
bekrefter dette inntrykket. I første halvdel var det 19 ekteskap, i
andre halvdel 55. I en fjerdedel av tilfellene var ektefellene i
slekt, ofte så nær som søskenbarn. I 58 tilfeller (78 %) kan vi se at
folk valgte ektefeller som klart tilhørte den økonomiske og sosiale
over- eller mellomklasse. Dette viser ei temmelig snever og eksklusiv
slektsgruppe.
Utover 1800-tallet blei slektsdominansen svekka. Det gikk tilbake med
handel og jektefart, og bare Kvitnes-greina opprettholdt sin
økonomiske og sosiale eksklusivitet. Det blei mindre inngifte i
slektene, og mindre tendens til å hente ekteskapspartnere fra over- og
mellomklassen. Mange familier gikk over i reine almuesslekter. Dette
hadde tilfølge at slektsnamna ofte blei oppgitt eller bytta ut med
-sennamn, især for Hegelundfamilien. For deler av Hessfjordgreina av
Figenschoufamilien kom en sosial og økonomisk renessanse med Christian
Figenschou på Helgøy fra 1870-80.


 
   
  Familien og husholdet
  Familien var på 1700-tallet som seinere den minste sosiale enhet.
Men den var noe meir, den var også et produksjons- og
forbruksfellesskap. Familien var heller ikke bare sammensatt av en
kjernefamilie, med foreldre og barn. Hit hørte slektninger som ugifte
onkler og tanter, besteforeldre og oldeforeldre. I tillegg kom folk som
ikke hørte til familien, men som likevel gikk inn i husholdet, særlig
fosterbarn, tjenere, fattiglemmer, kårfolk og innlosjerte personer av
ulik slag. Størrelsen på familien eller husholdet varierte meget med
tilgangen på ressurser. De fattige hadde små hushold, de rike store
hushold, som en generell karakteristikk.
Ca 1700 var husholda størst på handelsgårdene. Der var mesteparten av
drenger og voksne fosterbarn samla. Husholda bestod her av 16-17
medlemmer, hvis vi regner med like mange tauser som drenger. For
prestegjeldet var gjennomsnittet per hushold 6,1.
Ved folketellinga i 1769 hadde Helgøy sogn 322 innbyggere i 55
familier, eller 5,9 per hushold. Men variasjonsbredden var stor. I
Nord-Grunnfjord var husholdet på 22, Helgøy hadde 13 og Sørskar 10.
Store hushold (8-9) hadde også Bårset, Rødgammen, Skogsfjord og
Kammen, foruten 2 samiske familier i Dåfjord. De minste husholda, med
2-4 medlemmer, lå i utkantene av sognet, som Hamre-Torsvåg, Måsvær,
Andammen, Rebbenesøy.
For Karlsøy, som mangler folketellinga i 1769, kan husholdsstørrelsen
på denne tida beregnes til 6,6, eller litt i overkant av Helgøy.
I 1801 var det 153 hushold i Karlsøy, 94 i Helgøy. Det gir en
husholdsstørrelse på 5,2 i Helgøy og 5,8 i Karlsøy, altså en viss
reduksjon i begge sogn. Likevel kan vi finne store hushold, især i
Karlsøy, fortsatt knytt til den gamle slekts-overklasse.
I Karlsøy hadde 15 husstander over 10 medlemmer. På topp lå
gjestgiveren på Kvitnes og jekteskipperen på Hansnes med 20 hver. 3
hushold på Vannstua hadde 16, 11 og 10 medlemmer, Reinsvoll og
prestegården hadde 14, Vannvåg 13, Hessfjord og Nordeidet 12, Bakkeby
og Stakkvik 11, mens Selnes, Hesjebukt og Skipsfjord hadde 10. I åtte
hushold var det tale om Figenschou-og Hegelundslekt, forøvrig delvis
inngifta slekt som Indal, Gram, Blix, Grønbeck og Ødegaard
(lensmannen). Det eineste virkelige almueshushold finner vi i
Skipsfjord hos Tomas Nilsen.
I Helgøy var bare 5 storfamilier, med Nord-Grunnfjord på topp (15 og
11), fulgt av Helgøy (14) Sørskar (11) og Dåvøy (10). Også her var det
tale om overklasseslekter, som Trane, Figenschou, Heggelund, Lemming og
den inngifta Evertsenfamilien på Dåvøy.
Det skulle atskillig med ressurser til å opprettholde slike svære
hushold som dette, til å nyttiggjøre seg den arbeidskrafta som fantes
og til å skaffe opphold for uproduktive grupper som barn, fosterbarn,
vanføre og gamle. De fleste av gårdene var da også typiske storgårder,
med stort februk, ofte kombinert med stort sjøbruk. Noen hadde også
avlsgårder under seg for å auke jordbrukspotensialet. Noen av gårdene
var knytt til aktiviteter som handel og jektefart, eller offentlig
tjenesteyting (prest, klokker, lensmann). Ved dødsfall måtte det hurtig
oppattgifting til, noe som ofte førte til stor aldersmessig ubalanse
mellom ektefellene.
Mens det økonomiske og sosiale system som var knytt til disse
slektsgårder, forutsatte disposisjon over store areal og ressurser,
fantes det bygder som meir tok sikte på mindre hushold og meir deling
av ressursene. Dette kan vi observere i form av mye jorddeling i
bygder som Andammen, Dåfjord, Rebbenes, Nordlenangen og Sørlenangen.
Her var lite tjenere og fosterbarn. Ved tidlige dødsfall eller
alderdom, måtte husholda gjerne oppløses.
Den mest ekstreme form for små hushold finner vi i endel ufullstendige
hushold i vestre Helgøy. Her hadde ugifte menn (ungkarer) etablert seg
som gårdbrukere. I 1789 finner vi slike hushold samtidig på 5 bruk i
Toftefjord, Andammen, Måsvær/Hermannsfjord og Breivik (2 bruk). Dette
synes å vise til en nokså enestående sosial struktur i dette området,
uten at vi riktig veit bakgrunnen for det.