Periode V

Høgkonjunkturtid (1500-1620)

 

Norsk bosetning og befolkningsutvikling
  Bosetninga i 1518-19
  I lensregnskapet for 1567 får vi for første gang full oversikt over
bosetninga i Karlsøy, med de begrensninger som ligger i at det
fortsatt dreier seg om skattebetalere.
I heile lenet finner vi 257 norske skattytere, altså en oppgang på 17
personer, eller 7 %, hvis vår rekonstruksjon fra 1518 er i nærheten av
det riktige.

Det er den gamle stats-eller militærskatten fra middelalderen,
leidangen, som vi her møter. Det var i prinsippet en inntektsskatt,
basert på skattlegging av hovedpersoner. Her er alle bostedene
påført, og vi får derfor her den første fulle oversikt over
bosetningsmønsteret i vårt område. Fattigfolk kan vi heller ikke her
regne med å få tak i. Enkelte personer, som prest, fut og trulig
lensmann, var skattfri, likeså nyrydningsmenn, men av de siste var det
kanskje ikke så mange hos oss. Heller ikke enkene var pålagt leidang.

Når vi møter leidangen igjen ca 1610-20, ser vi at også enkene og
drengene betalte denne skatten. At drengene betalte, kommer fram når
vi sammenholder leidangslistene med landskatten, der drengene er
spesifisert. De utgjorde da 14-17 % av leidangsbetalerne, eller ca 15
% i gjennomsnitt. I regnskapa for 1624-25 og 1628-29 får vi dessuten
drengene delvis spesifisert i selve leidangslistene.

Når drengene her er pålagt leidang, er det utvilsomt på grunn av deres
deltakelse i det kommersielle fisket, med de muligheter for gode
lotter og formuesopplegg som dette innebar. Det var nok også grunnen
til at drengene blei pålagt utbudsskatt og tiendepengeskatt i 1518-19.

Spørsmålet blir da om drengene også betalte leidang i 1567? Det er
ingen ting i selve listene som gir noe svar. Hvis vi forutsetter at
drengegruppa var pålagt leidang og at de utgjorde 15 % av skattyterne,
skulle dette gi 39 drenger og 218 familiefolk i lenet.

Det er imidlertid forhold ved skattesatsene som kan tyde på at
drengene ikke betalte leidang i 1567, men at de inngikk i leidangen
til sin utreder eller husbonde. Ca 1610, da drengene betalte leidang,
var det et enklere beregningssystem for skatten, med 3 satser for
menn, 1 , 1 og ei halv våg. I 1567 blei det operert med et meir
spesifisert system, der det var 5 satser, varierende fra 2 våg til
15 merker. Det kunne her v're grunn til å regne med at f.eks. de
høgste satsene også inkluderte utrorsdrenger, slik systemet tydeligvis
var i Finnmark, der drengene ikke var ilagt egen leidang, heller ikke
på 1600-tallet. Hvis dette er riktig, skulle vi i 1567 ha 257 familier
i lenet. Dette betyr en auke i antallet familiemenn fra 1518-19 på 65
eller 34 % for heile lenet. Av disse bodde 128 i våre bygder.

Dette viser at halvdelen av den norske befolkninga i lenet i 1567 var
bosatt i Karlsøy og Helgøy. Skjervøy hadde bare 12 %, mens de
resterende 38 % fordelte seg på Tromsøysund og Hillesøy. I 1518- 19
fant vi at Karlsøy og Helgøy hadde 40 % av de skattytere som lot seg
identifisere på boplass. Talla er for usikre til at vi tør gå ut fra
at Karlsøy og Helgøy hadde større stigning i folketallet enn lenet
forøvrig. Det er likevel klart at Karlsøy og Helgøy var blitt et
tyngdepunkt i lenet for bosetning, fiske og handel. Dette ser vi også
av at det hos oss blei fiska meir per skattyter enn i lenet forøvrig,
og at lensadministrasjonen samla seg her.

Ser vi på fordelinga av skattytere utover i prestegjeldet, finner vi at
heile 32 steder var bosatt. Noen av stedene kan også dekke meir enn
en boplass. Slettnes dekker tydeligvis også Skipsfjord (Været), Hamre
antakelig Mellajorda 
Kammen. Noen fleire boplasser kan også ha vært i
bruk, uten at folka er kommet med i skattelistene, p.g.a. fattigdom,
enkestand, eller nyrydding. Vi skal seinere omtale de områder som synes
å ha vært samiske, likeså de norske middelaldergårder som nå synes å ha
ligget øde.

Det forekommer i 1567 2 gårder som ikke uten videre lar seg
identifisere, Spannsliid med 2 oppsittere, og Kraageslocke med 5.

Spansli har ei plasering i listene som viser at stedet bør ha ligget
mellom Kvitnes og Slettnes. På slutten av 1700-tallet finner vi
Spansli nemnt som identisk med Valen, og fortsatt er namnet i bruk om
ei li i åsen oppfor Valen. Det er trulig at Spansli i 1567 har omfatta
både Valen og Vikan, med en oppsitter hvert sted. Vikan var bebodd i
1610, og har også tufter og funn fra seinmiddelalderen. Kraageslocke
bør etter plaseringa i listene ha ligget på nordsida av Ringvassøy.
Skogsfjord er nemnt i 1567, og både Dåfjord og Nord-Grunnfjord var den
tid samefjorder. Det stedet som peiker seg ut som det mest
sannsynlige, er da Fagerfjord, som ikke er nemnt i 1567. Her ligger ei
stor mengd med tufter, som for endel må være middelalderske. Her er
gravd ut et større huskompleks, som er datert til tidlig på
1600-tallet, men der syntes også å være eldre bosetningslag under
tufta. Når vi kommer fram til 1610, var Fagerfjord rettnok ikke bosatt,
men lå heller ikke øde. Gården var underbruk for handelsstedet
Rødgammen, og med ei så høg leie (1 våg), at det må dreie seg om en
eldre gård. Det mest sannsynlige er da at Kraageslocke ganske enkelt
er ei feillesning i avskrifta for det gotiske skriftbildet som dannes
av Faugerfiord eller lignende.

Ser vi nærmere på de 32 boplassene, gir disse klart uttrykk for ei
temmelig ujamn fordeling av befolkninga. Den største konsentrasjonen
finner vi om Karlsøya og den sørlige og østlige del av Vanna, Hamre
(9), Vannstua (9), Vannvåg (8), Kvitnes (11) og Karlsøy (17), med i alt
54 skattytere, eller 43 % av alle i prestegjeldet, og 21 % av alle
skattytere i heile lenet. Dette er da den største konsentrasjonen i
lenet. Den andre store konsentrasjon i lenet finner vi i ytre
Hillesøy, med 36 skattytere. Forøvrig har Sandvær-Grøttøy 24 skattytere
og Flatvær-Nordskar 15. Ellers bodde folk nokså spredt på mindre
boplasser.

Bosetningsmønsteret viser altså i heile lenet til ei fiskeriorientert
befolkning, og bekrefter inntrykket fra 1518-19 av ei værbosetning
både i Hillesøy og på Vanna. Det som er nytt, er at Karlsøya nå ligger
i teten, som den største tettbebyggelse mellom ytre Senja og Finnmark.
Dette var en posisjon øya kom til å beholde også utover 1600-tallet.
Overraskende er det også å finne Torsvåg redusert til 2 skattytere,
og med et svakt fiske. Trulig må dette sees i lys av det brudd i
handelen som kom i 1537, og som vi skal komme tilbake til. Seinere
blei Torsvåg igjen et viktig vær, i samsvar med det gode
ressursgrunnlag stedet alltid har hatt.

Som et supplement til skattytertalla i 1567, har vi fra 1569-70 ei
opplysning om manntallet i lenet, i forbindelse med lensordinga.
Jørgen Rud hadde da lenet kvitt og fritt ad gratiam , d.v.s. uten å
betale avgift eller avlegge regnskap. Inntekta eller renta var da
beregna til 400 daler, og antallet skattemenn beregna til 293. Dette
tallet har klart ikke med samene, for da ville tallet ligge høgere.
Med bare 2 års mellomrom synes en oppgang på 36 personer (14 %) å
v're for høgt i forhold til 1567. Trulig må 293 forstås som antallet
potensielle skattytere, og at differansen utgjordes av dem som 2 år
tidligere ikke betalte noen leidang p.g.a. uhell i fisket, sjukdom,
enkestand eller andre forbigående årsaker. Tallet 293 bør derfor
ansees som et bedre uttrykk for folkemengden enn de 257 i 1567. Om
drengene var telt med i 1569-70 eller ikke, spiller da ingen særlig
rolle, ettersom man i 1569-70 trulig fulgte samme praksis som i 1567.

 
  Ødegårder
  Vi har tidligere omtalt de gårdene som meir eller mindre kortvarig
blei lagt øde i denne periode, som Lyngøy, Steikervik, Breivik,
kanskje Vannvåg,og dessuten Laukvik. Vi kjenner ikke til årsaka, men
de fleste er nokså havvendte gårder, med magre ressurser på land. I
tillegg har vi funnet noen gårder som har vært avlsgårder eller
underbruk ei tid, som Nord-Lenangen, Reinsvoll, Fagerfjord, Skipvik,
Skattøra, Bratrein og Jegervatn. Her kan det like gjerne være tale om
at gårdene er blitt liggende ubebodd, fordi sterke brukergrupper som
handelsfolk og embedsmenn har ønska seg bedre jordbruksmuligheter.
Også for den første gruppa kan større krav til jordbruket ha spilt
inn.
I forrige periode omtalte vi også endel gårder som synes å ha ligget
meir permanent øde på 14 1500-tallet, noen kanskje også tidligere.
Sannsynligvis har ingen ligget heilt ubrukt i den periode vi her
behandler. Burøy var brukt som kobbeveide, Finnsula som utslåtte og
vedmark for Nordskar. Rekvik var gått inn som en del av Sørskars
gårdsvald, mens Rødgammen hadde underlagt seg både Bårset og Breivik,
og
Kammen og Mellajorda lå under hovedgården Hamre. Skipsfjord lå under
Slettnes, og Andammen og Toftefjord kan ha vært brukt som slåttemark
for Hersøys yrkesfiskere.

For noen av ødegårdene kommer vi nå også på sporet av en annen
utnyttelse, fra den samiske befolkning. På ødegårdene Burøy og Bårset
(Yttervik) får vi direkte vitnemål om samisk bosetning på 1500-tallet.
På begge steder er undersøkte samiske gammetufter C14- datert til ca
1530. Vi veit imidlertid ikke om dette var sesongbosetning eller
heilårs bosetning. Også den ubebodde Nord- Fugløy har vært et reint
samisk bruksområde på 1500-tallet.

Dette åpner for at fleire andre ødegårder, som Melajorda
Kammen,
Toftefjord og Andammen, også kan ha vært samiske gårder nå. Andammen
veit vi hadde samisk bosetning på 1100- tallet, og øya kan ha vært
brukt eller bosatt av samene også langt seinere. Det samme kan gjelde
eggværet og kobbeveidet Måsvær, foruten Hermannsfjord. På disse stedene
har vi ellers ikke vitnemål om norsk bosetning før utpå 1600-tallet.

Når disse gårdene er blitt liggende øde eller ubebodd i kildene,
kan sammenhengen rett og slett ha vært at endel av dem var opptatt
av samiske brukere eller oppsittere til utpå 1600-tallet. Når ingen av
gårdene er nemnt som samiske i de svenske og norske skattelister, kan
forklaringa være at dette var sesongboplasser, eller at skattelistene
bare omtaler skatteoppkrevingsstedene.

Samisk besittelse av gårdene kan ha skjedd i en periode med svakere
norsk bosetning, kanskje kombinert med økt press mot de indre samiske
områder fra russerne. Så seint som i 1598 beretter ei kilde en
tradisjon om at mange samer i Tromsen len bodde på gårder som
tidligere hadde vært bosatt av nordmenn. Fra vårt nabosogn i sør veit
vi da også at Skulgammen og Rebbeby på Sør-Kvaløy på 1500- tallet var
bosatt av samer, mens de tidligere må ha vært norske gårder.

For å fullende lista over ubebodde steder, kan vi til slutt nemne
Hattøy og Grimsholmen. Det siste stedet var et gammelt sesongrorvær for
Karlsøy fiskerne, mens Hattøy med omgivelser var matrikulert som et
eget ressursområde, og utleid til storfolk. Begge stedene blei først
bosatt i siste halvdel av 1800-tallet.