Periode IV

Bosetninga tar form (1250-1500)

 

Bosetningsutvikling
  Befolkning
  Det er gjort en stor arkeologisk innsats for å følge
bosetningsutviklinga fram gjennom middelalderen, og til de skriftlige
kilder overtar på 15-1600-tallet. Dette gjelder både norsk og samisk
bosetning.
Dette har gitt oss inntrykk av ei svak norsk bosetning i tidlig
middelalder, knytt til ytterkysten. Fra 1200-tallet kan det se ut til
at vi får ei nyetablering av den norske bosetning, med stadig vokster
videre til litt innpå 1600-tallet. Dette ervar bosetning knytt til de
ytre øyene, især Vanna, Helgøy, Nord-Kvaløy og Grøttøy, med tilhørende
småøyer.
Ringvassøy, Reinøy og fastlandet synes å ha hatt ei fast samisk
bosetning, ihvertfall fra 1200-tallet. Denne kan vi også følge
arkeologisk videre til 15-1600-tallet.
Spor etter den norske befolkning på 1200-tallet har vi fra Nordskar,
Sør-Grøttøy, Breivik (Rødgammen), Helgøy, Hamre, Torsvåg og
Grimsholmen. Alle dateringene ligger i andre halvdel av århundret, og
så nær i tid at det nærmest gir inntrykk av en regul'r kolonisasjon.
Det forhold at Hjemlandsfarere blei brukt om fiskere fra sørligere
distrikt som besøkte fiskeværa i Tromsen enda i 1620-åra, slik som i
Finnmark, kunne tyde på at re-etableringa av bosetninga skjedde ved
innvandring fra Sør-Troms og Nordland, og at tradisjonen om dette
fortsatt holdt seg. I tilegg må vi nemne at gårdshaugene på Flatvær og
Spenna gav botndatering fra 1100-tallet, noe som gjør det sannsynlig at
de også var bosatt på 1200-tallet. Dette gir bosetningsspor fra 9
boplasser. Av disse var trulig Grimsholmen da som seinere et rorvær,
d.v.s. et sesongfiskevær for fiskerbøndene i området.
De daterte samiske boplassene på 1200-tallet finner vi på Nordeidet og
i Nord-Grunnfjord (Bakkelund).
På 1300-tallet får vi dateringer fra følgende nye, norske boplasser:
Karlsøy, Vannstua, Vannvåg, Vannereid, og Laukvik. Vi har fortsatte
dateringer fra Helgøy og Torsvåg, og det er stadig muligheter for at
Spenna, Flatvær, Hamre, Nordskar og Sør-Grøttøy var bebodd -- steder
som har gitt eldre botndateringer i gårdshaugene. Dette gir oss 12
norske boplasser, foruten at rorværet Grimsholmen utvilsomt fortsatt
var i bruk.
Samiske boplasser kjenner vi til fra 1300-tallet i Nord- Grunnfjord
(hovedgården), Dåfjord (Steinvollen) og Sør-Grunnfjord (Gammelgården
eller Vestergård).
1400-tallet har gitt oss dateringer fra disse nye norske boplasser:
Kvitnes, Kvalsnes (Helgøy), Rødgammen og Hersøy. Fortsatte dateringer
har vi fra Laukvik, Helgøygården, Hamre og Torsvåg. Om vi regner med
sammenheng i bosetninga på gårdshaugene på Spenna, Vannvåg, Vannstua,
Karlsøy, Flatvær, Nordskar, og Sør- Grøttøy, har vi i alt 15 norske
boplasser i dette århundret.
Daterte samiske boplasser fra 1400-tallet har vi fra Skogsfjord
(Solheim) og Nord-Grunnfjord (Bakkelund)
Ser vi heile perioden under ett, har vi for de norske boplasser sikre
spor etter bosetning fra ialt 16 steder, medregna Grimsholmen. Det er
også overveiende sannsynlig at Flatvær og Spenna, som gav botndatering
i gårdshaugene fra 1100-tallet, fortsatt var bebodd. Vi har også
tilfeldige gjenstander innlevert fra Skorøy (været og Ravik), samt
Kammen og Kvalshausen som viser at også disse stedene var bebodd i
seinmiddelalderen. Trulig var også fleire andre norske boplasser
bebodd, uten at vi er kommet på sporet av dette.
Daterte samiske boplasser fra perioden har vi fra alle småfjordene på
Ringvassøy (Sør-Grunnfjord, Skogsfjord, Dåfjord, Nord-Grunnfjord), og
fra østsida av Reinøy (Nordeidet). Fra Langsund har vi ingen
dateringer, heller ikke fra fastlandet, men begge steder har vi
registrert samiske tufter. Det er derfor overveiende sannsynlig at også
disse bygder hørte med til det samiske bosetningsområdet, slik som på
1500-tallet.

 
  Ødegårdsproblemet
  I norsk middelalderhistorie har nedgang i folketall og sterk auke i
antallet ødegårder fra midten av 1300-tallet vært et stort
debatt-tema. Det synes å være enighet om at de fleste bygder opplevde
ei slik nedgangstid i kjølvatnet av Svartedauen og andre pestulykker,
ei nedgangstid som mange steder ikke var over før utpå 1500-tallet.
Også i Sør-Troms og heilt opp til Hillesøy synes bygdene, ifølge
bevarte skriftlige kilder, å ha vært utsatt for ei slik ødetid, med
lågmål tidlig på 1400-tallet. især synes det å ha vært ille langs
hovedleia mellom Senja og fastlandet, heilt opp til ytre Malangen. Her
forsvant endel gårder for alltid.
I vårt område har vi ikke skriftlige kilder som kan fortelle om ei
slik ødetid, og ut fra det arkeologiske materialet er det ikke mulig å
hente holdepunkter for nedlegging av gårder. Den eineste opplysning
vi har om ødetida, er et sagn fra Vanna som forteller at etter
Svartedauen rauk det bare fra 3 skorsteiner mellom Torsvåg og
Kammen.
Dette er imidlertid et velkjent vandresagn, som vi ikke tør tillegge
noen vekt som historisk kilde.
Den best undersøkte middelaldergården hos oss, er Helgøygården, der
arkeologen Inger Marie Holm-Olsen har foretatt fleire utgravninger i
gårdshaugen. Til og med har ho gjort et snitt tvers gjennom haugen,
for å studere oppbygning av haugen og få materiale til C14-datering.
Her kan vi da vise til følgende rekke av dateringer -- radiologiske og
fra 1519 skriftlige -- som klart viser full sammenheng i bosetninga fra
1200-tallet og fram til vår tid:
1285 1290 1290 1300 1360 1385 1395 1460 1470 1519 1567 1591 1610 (og
deretter årlige belegg).
Selv om det hefter noe usikkerhet til de enkelte årstall, synes her
ikke å være stort rom for noen ødetid, hverken etter Svartedauen i
1349 eller seinere. Slikt sett er Helgøy trulig en av de best daterte
middelaldergårder i heile landet!
Heller ikke i det øvrige materialet er det noe som peiker mot noen
nedgang etter 1349. Fra andre halvdel av 1300-tallet har vi dateringer
fra fleire gamle boplasser (Dåfjord og Nord-Grunnfjord foruten
Helgøy), og noen nye (Vannvåg, Vannstua, Karlsøy, Vannereid). Den
eineste gården vi kan se blir borte i middelalderen, er Breivik ved
Rødgammen, som har gitt ei datering til ca 1295. Men vi veit ikke når
den blei oppgitt.
En av grunnene til at vi kan ha unngått ei nedgangstid etter
Svartedauen, er at folk fra andre bygder flytta ut til kysten hos oss
på grunn av mulighetene i fiske og fiskehandel, som trulig tok seg opp
fra midten av 1300-tallet.
Vi veit heller ikke hva de mange russeherjinger i seinmiddelalderen kan
ha medført av folkedrap og nedlagte boplasser hos oss. Trulig har
herjingene gått særlig hardt utover den samiske befolkninga. Fleire
sagn beretter om at samene rømte ut fra fjordene og fastlandet for å
berge liv, bl.a. til Nord-Fugløy. At russeherjingene førte til minka
folkemengde inne i fjordene, forteller også presten Kaurin ca 1800, og
han opplyser at der på Karlsøy fantes tufter vest for kirka, etter
folk som hadde rømt fra fjordene på grunn av russen.
Det er uvisst hva vi skal legge i alt dette, og fra fastlandet har vi
ingen undersøkelser som kan si noe om forholda. Likevel kan vi fra det
skriftlige materialet fra midten av 1500-tallet og litt seinere se at
der virkelig eksisterte endel ødegårder hos oss. Som ødegård regner
vi her gårder som vi veit var bosatt i jernalderen eller middelalderen,
men som mangler i de skrevne kildene fra 1567 og 1610. Trulig er dette
gårder som også var øde noe bakover i middelalderen, uten at vi kan
vite noe om når det skjedde, eller hvorfor det skjedde. I denne
forbindelse behandler vi bare gårder innafor det norske området, ikke
gårder på fastlandet, Reinøy og Ringvassøy.
De ødegårdene det dreier seg om etter denne definisjonen, er Rekvik,
Andammen og Toftefjord av kirkegodset, Bårset, Breivik (Rødgammen) og
Finnsula av krongodset, og av adelsgodset: Burøy, Skipsfjord,
Kammen
og Mellajorda (Indre Hamre). Av disse var Andammen, Toftefjord,
Finnsula og Burøy trulig egne matrikkelgårder alt i middelalderen.
Burøy hadde i 1633 ei skyld på 1 våg 2 pund, noe som tilsvarer 2
brukere.
Laukvik er ikke her tatt med, selv om den hadde bosetning på
1400-tallet, og mangler i 1567. Gården var bosatt i 1610, og ødestatus
i 1567 kan ha vært tilfeldig eller kortvarig. Heller ikke har jeg tatt
med Måsvær og Hermannsfjorden av adelsgodset, da vi for begge gårdene
mangler opplysninger om tidligere bosetning.De kan ha vært --
ressursgårder eller høstingsgårder , i likhet med Hattøy. De blei
ikke bosatt før på 1600-tallet, og er ikke nemnt i jordeboka fra 1633.
Når det gjelder Skipsfjord, kan det være tvil om vi skal regne gården
som øde. Den var matrikulert under Slettnes, noe som er et sikkert
tegn på en øde periode. På 1500-tallet og trulig også før, var der
imidlertid ei omfattende bosetning i været i ytre del av fjorden, mens
indre del trulig var ubebodd.
For de øvrige stedene er det klart tale om reell ødestatus i
seinmiddelalderen eller på 1500-tallet, selv om noen av gårdene tidvis
kan ha vært utnytta.
Kammen synes således bosatt så seint som på
1400-tallet. De fleste blei bosatt på nytt i løpet av 1600- tallet.
Breivik blei imidlertid liggende som gårdsvald under Rødgammen, og
først bosatt på 1900-tallet. Bårset blei ikke utskilt fra Rødgammen
før i 1838, selv om den var bosatt fra 1600-tallet. Finnsula var fra
gammel tid matrikulert, men fikk ikke noen s'rlig fast bosetning før på
1800-tallet. Rekvik blei liggende som gårdsvald under Sørskar, og fikk
aldri ny fast bosetning.
Den mest typiske ødegård var trulig Toftefjord. Den hadde ei svært
låg skyld på pund, og lå dessuten øde så lenge at den mista sitt
opphavelige namn til fordel for et ødegårdsnamn . Også ødegården
Mellajorda mista sitt jernaldersnamn, og blei heitende Indre Hamre da
den på 1600-tallet blei utskilt fra hovedgården Hamre. Også ødegården
Kammen blei utskilt fra Hamre på 1600-tallet, men beholdt sitt
jernaldersnamn.
Ødegårdene på 1500-tallet representerer ei nokså blanda gruppe
boplasser, og det er uklart når og hvorfor de blei oppgitt som gårder.
For noen av gårdene kan det like gjerne tenkes at de blei lagt øde på
1000-eller 1100-tallet, som etter Svartedauen eller seinere i
middelalderen.
Og Karlsøy var ikke aleine om sine ødegårder. Også i nabosognet mot
sør finner vi endel ødegårder, som Tromvik, Grøtfjord, deler av
Vengsøy, Musvær og Lyngøy, foruten endel gårder rundt Tromsø.