Periode III

Ei dunkel tid (år 1000 - 1250)

 

Hva kan ha skjedd?
  Hypoteser om utviklinga i tidlig middelalder
  Slik forskninga står idag, er det ikke mulig å trekke noen sikre
konklusjoner om utviklinga i Karlsøy i tidlig Middelalder. Vi må
derfor nøye oss med å antyde noen utviklingsforløp som kan være
mulige, ut fra det kildematerialet vi har beskrevet. Så får heller
framtidig arkeologisk forskning fortelle oss hva som kan være det
riktige. Egentlig er det ikke så mange forhold som skulle tilsi en
drastisk reduksjon i bosetninga i vårt område i hundreåra etter
Vikingtida. I andre deler av landet, også Nord-Norge, har det v'rt
regna med vedvarende og sterk vokster i bosetninga fra Jernalderen til
utpå 12/1300-tallet. De første par hundreår etter Vikingtida regnes også
for å ha hatt et meget gunstig klima, og vi har heller ingen sikre
opplysninger om at russeherjingene kan ha hatt noen betydning før
1250. Når det har vært vanskelig å finne særlig med spor etter den
norske gårdsbosetninga, kan dette forklares med endring i
kildematerialet. Med kristendommen fra ca. år 1000 blei gravene borte,
og de problem som har vært med å finne boplasser, kunne skyldes endring
i byggeskikk -- f.eks. overgang til meir tømmerhus, slik som andre
steder i landet. I midlertid har vi fra siste halvdel av 1200-tallet
datering fra Breivik ved Rødgammen fra et hus som nettopp har en viss
karakter av jernalderhus -- stedet har klare belegg for bosetning også
i jernalderen. Og enda på 1500-tallet finner vi langhus av samme type
som i jernalderen, således i Nordskar og Inderby (Mollnes). Teoretisk
kan derfor bondefolket i jernalderen ha levd videre i en
jernalderskultur enda etpar hundre år, også i Karlsøy, med de endringer
som religionsskifte forøvrig medførte. Rimbegla's upresise
opplysninger lar vi da være å ta hensyn til, og pollen- resultata kan
trulig forklares på andre måter. Det er likevel mulig å innpasse både
Rimbegla , de arkeologiske resultat, pollenanalysene og andre forhold i
et større heilhetsbilde av utviklinga i perioden. Vi må da akseptere at
det gikk tilbake med den norske bosetninga i Karlsøy på 1000 -- og
1100-tallet. Men noe totalt brudd i forhold til jernalderen kan det
ikke ha v'rt. Det forhold at så mye av de norrøne stadnamn er blitt
bevart, likesom jord- eiendomsstrukturen fra vikingtida trulig forblei
intakt, viser at det må ha vært opprettholdt noe bosetning, eller i det
minste en aktiv næringsaktivitet i Karlsøy, utgått fra ei norsk talende
befolkning. Denne bosetninga eller næringsaktivitet kan da i første
rekke ha vært knytt til ytterkysten, der det er vi finner de få spor
etter ei norsk befolkning: Flatvær, Spenna og Årvik, trulig også
Sør-Grøttøy og Torsvåg. Om det ikke dreide seg om ei fast norsk
bosetning, kunne vi tenke oss ei sesongmessig utnytting av fiske og
fangstmulighetene her, utgått fra høvdingsetet på Bjarkøy. Ved sia av
Bjarkøy og Hillesøy er det Karlsøy og Helgøy som har hatt de beste
fangstområda i heile Troms, og de kan ha vært utnytta ved
fjernekspedisjoner, slik som Finnmarksfisket fra Troms og Nordland i
nyere tid. Denne næringsaktiviteten kan ha vært kombinert med fortsatt
handel og skattlegging av samene, slik at noe norsk aktivitet også gikk
innover i fjorder og sund. Også på Finnmarkskysten er det sannsynlig at
slike fjernekspedisjoner fortsatt fant sted i tidlig middelalder. I
takt med nedgangen i norsk bosetning og aktivitet, kan så samene ha
ekspandert noe utover i området. Tydeligvis fantes det samer i området
alt i seinere del av jernalderen, men forholda i tidlig middelalder kan
ha gitt denne folkegruppa nye muligheter. Vi ser da også at noen av de
indre jernaldersgårdene, som Ullsnes og Berg på fastlandet, og
Nord-Grunnfjord, Karlsøy og kanskje Håkaby ikke lenger blei hevda som
eiendom av Bjarkøyhøvdingene. I denne periode var det trulig også at
samene kunne legge beslag på de rike ressursene på Nord-Fugløy. Ei
utvikling som vi her har skissert, krever imidlertid ei forklaring, for
å kunne godtas som sannsynlig. Det er da tre forklaringer som byr seg
fram, to politiske, og ei kulturell eller etnisk. 900 -- og
1000-tallet er tida for de store politiske, økonomiske og sosiale
omveltninger i Nord-Norge. Det var nå de gamle høvdingdømma i
landsdelen blei inkorporert i riket, og rikskongen underla seg
finneskatt, finnehandel og pelshandel -- alt det som hadde båret oppe
det lokale aristokrati. Tydeligvis blei en god del jordegods også tatt
fra høvdingene og lagt under krona. Mye taler for at Ottars rike gikk i
oppløsning under denne prosessen, og at Ottars gods blei delt mellom
krona og Bjarkøy- høvdingene. Mot to slike pågående makter hadde Ottars
arvtakere ingen muligheter for å klare seg -- kanskje hadde Bjarkøy'tta
også tidligere v'rt ute etter rikdommene til sin nordlige nabo. Disse
omveltninger, som trulig har hatt en voldelig karakter, kan ha ført til
tilbakegang for den utsatte norske befolkninga heilt nord i Ottars
rike. Trulig har dette ikke skjedd i det rikere og tettere bosatte
Hillesøy, og kanskje bare delvis i Tromsøyregionen. Når Lenvik kirke,
kanskje tidlig på 1100-tallet, blei bygd tett ved Malangen, var
hensikten tydeligvis å nå lengst mulig både utover i Hillesøy og oppover
i sunda mot Tromsø -- Gisundområdet dekte den jo i alle fall. Det
forhold at det seinere Hillesøy sogn dekte begge sider av Ytre
Malangen, og dessuten var underlagt Lenvik/Trondenes, kan nettopp ha
basis i den norske bosetning her ute i tidlig Middelalder. Hvis vi skal
stole på at Lenvik var landets nordligste kirke i deler av
1100-tallet, er det imidlertid vanskelig å tenke seg at ei befolkning
i Karlsøy kunne ha noen glede av geistlig betjenning fra Rødberghamn. Ei
anna politisk forklaring kan være ufred fra øst. Selv om vi ikke
kjenner til herjinger fra Karelsk side før 1250, kan vi ikke utelukke
at slike kan ha forekommet også i tidlig middelalder. Den norske
handelsekspedisjon til Kvitsjøen i 1222 endte med ovstort h'rv'rk med
manndrap og ran . Slike overgrep fra norsk side kan ha foregått også
tidligere, med karelsk gjengjeldelse i Nord-Norge. Det forhold at vi i
Troms har 4-5 skattefunn som synes nedlagt nokså samtidig seint på
1000-tallet, kunne tude på noe slikt. Det gjelder 3-4 funn i samiske
områder i Nord-Troms, og et norsk funn i Hillesøy. At skattene er
blitt liggende urørt, kunne tyde på omfattende herjinger, som kan ha
strakt seg heilt ned til Nord-Senja. I det skisserte forløp, blei
nordmennene for en stor del borte, og samene flytta inn. Ei anna
forklaring kan være at folket forblei i området, men at de skifta
etnisitet, eller gruppetilhørighet og blei samer. Ut fra det sparsomme
jernaldersmaterialet kan det se ut til at eldre jernalder har hatt et
klart norrønt preg. Karlsøyområdet var en utkant, men likevel en del av
et felles kulturområde som strakk seg over store deler av Skandinavia.
I den gamle forskninga blei det til og med hevda at jernaldersfolket i
Nord-Norge, Karlsøy iberegna, kom seilende i eldre jernalder med alt
sitt gods fra Sørvestlandet. Et spannforma leirkar fra Vannareid fra
400-tallet viser ingen avvik fra det som blei produsert samtidig i
Rogaland. I yngre jernalder kan det være forhold som tyder på at
Karlsøyområdet utvikla en egen lokal kultur. Det gjelder forhold både
med gravskikk og gjenstandmaterialet, der især endel beinsaker synes å
vise til lokale former og lokal produksjon. Allerede i storkarsgravene
på Engholmen fra 600-tallet er det tegn til dette, vi har det i
dobbeltgrava fra
Kammen fra ca. 800, og vi har særlig sett det i 2
graver fra 900-tallet, fra Kvalshausen og Mellajorda, der vi møter både
norske og samiske former. Det vi da kunne tenke oss, var at den norrøne
befolkninga har i grensesonen blei stadig meir påvirka av
kulturforholda hos den andre folkegruppa i området, samene. Med sin
bedre tilpassa fangstkultur hadde samene kanskje lettere for å livn're
seg her enn nordmennene. Dette kan ha ført til gradvis overgang til
samisk næringsliv og livsvaner, klesdrakt, inngifte, og etterhvert
antakelse av samisk språk og identitet, altså en samfifisering . Nye
boligformer, ny religion og gravskikk, ny bosetning med mindre
bofasthet enn før, kan da være forklaringa på at spora etter den gamle
norrøne befolkninga ikke kan sees så klart fra første del av
middelalderen, bortsett fra på de ytterste boplassene. Men uansett hva
som har skjedd -- med fiskehandel og Bergensfart fra ca. 1250 lå
forholda igjen tilrette for norsk bosetning i Karlsøy.