Periode II

Det norrøne samfunn (Kristi fødsel-år 1000)

 

Hva fortida har etterlatt av spor
  Graver
  I alt er det i prestegjeldet registrert ca 180 graver, fordelt over
36 lokaliteter. I dette tallet er også regna med graver som vi veit er
blitt fjerna i nyere tid. I hvertfall ca 100 av disse kan anses som
sikre. De øvrige er ut fra utseende og beliggenhet tolka som meir eller
mindre sannsynlige.
Det er vanskelig å vurdere hvor mange graver som gjennom tidene er
blitt fjerna ved jorddyrking og annen aktivitet, uten at vi veit om
dem. Dyrkningsaktiviteten har imidlertid aldri vært særlig stor hos
oss, og allerede fra 1879 er det blitt foretatt omfattende arkeologiske
befaringer. Det er derfor grunn til å tru at antallet synlige graver
ikke har vært vesentlig større enn det vi kjenner i dag. Vi har
likevel fleire beretninger om kjempegraver og ressegraver som er
blitt oppkasta og rasert av nysgjerrighet, som i Nordskar, Grimsholmen
og Kvalshausen. Gamle beretninger forteller også om tapt gravgods, som
et perlehalsbånd fra Gullkistenes ved Torsvåg, en gullring eller
gullknapp fra Kvalshausen, og sverd fra Kvalshausen og Skorøy.
Den største forekomsten av graver har vi på selve Helgøygården, med 30
graver av ulik form, delvis på holmene, delvis på land . Dernest
kommer Breivik ved Rødgammen, Finnby på Helgøy, og Korsnes på
Vannereid, alle med 12-13 graver hver. Andre gårder som skiller seg ut
med fleire slike graver, er Sørskar og Holmesletta, Nord- Grunnfjord,
Kammen, Kvalshausen og Skorøy. Til og med ute på Nord- Fugløy finner vi
sikre graver, 2 i Ytre og 1 i Indre Gamvik. I Skipsfjord finnes 2-3
sikre graver, og ca 14 små usikre røyser. Meir eller mindre sikre
gravfelt finnes i Finnsula, Rekvik og Stakkeng, steder med meget utsatt
beliggenhet og magre ressurser på land. Ei stor, sikker gravrøys ved
Lyngstua ligger i berglendt utmark, fleire km fra nærmeste gård.
Stort sett må vi nøye oss med å fastslå at gravene synes å ha norsk
preg, at de er hedenske og at de kan være fra hvilken som helst tid
innafor jernalderen.
Størrelse og utseende varierer. Størrelsen kan være fra 1 m i diameter
til 5-6 meter, og høgda fra m til 1 .
Noen graver består av jord, noen er reine steinrøyser, og noen er
ei blanding av jord og stein. Noen røyser er bygd opp omkring større
jordfaste steiner, som på Kvalshausen, Korsnes, Mellajorda og Nord-
Grunnfjord. Ofte finnes nå ei stor grop i midten av grava, enten fra
plyndring i gammel tid, eller fordi ei trekiste eller lignende er falt
sammen.
På noen av gravene kan vi se at der har vært bautasteiner. Det gjelder
graver på Jetnes på Skorøy, Korsnes, Finnby, og Rødgamholmen. På
Korsnes er bautasteinen 3.70 lang, og 60 cm brei på midten. Ei gammel
beretning forteller også om en bauta på Burøy, men dette var vistnok
et stort oppreist kvalbein på 2 alen. (ca 1.60 m)
Det er imidlertid klart at bare en viss del av gravene fra jernalderen
har vært markert med haug. De fleste har vært flatmarksgraver. Således
kommer fleire av de gravfunn som er innsendt til Tromsø Museum, trulig
fra flatmarksgraver. Når vi tar hensyn til alle de generasjoner som
gikk i grava i løpet av jernalderen, kan bare en liten del av de døde
ha fått gravhaug -- kanskje bare husbondsfolket i hver generasjon. Det
har da også vært antatt at når vi mangler sikre graver fra de første
2-300 år av jernalderen, har det sammenheng med uanselig gravgods og
svakt markerte graver.
De graver som er kommet for dagen av ulike årsaker, synes alle å ha
vært skjelettgraver, d.v.s. liket er blitt gravlagt ubrent. Dette var
da også den vanligste gravmåte i Nord-Norge i jernalderen.
I tillegg til de registrerte graver, kan vi nemne endel runde groper
som finnes i gamle strandvoller, ofte vekk fra bebyggelsen. Det er
uklart om dette er graver, eller resultat av annen aktivitet. I alt
finnes ca 30 slike groper hos oss, fordelt på en rekke lokaliteter som
Måsvær (Vannholman), Rekvik (Sørskar), Skjærvik, Karanes, Kvalsnes
(Helgøy), Ørnnesbukt (Kvalshausen), Mellajordklubben, Båtnes
(Sandfjord), Lokkarsholman, og Grimsholmen. På Grimsholmen finnes et
felt med 9 groper mens Kvalsnes har 7. Slike groper finnes også mange
andre steder i landsdelen.
En annen merkverdighet som ifølge ei beretning fra 1835 (Kraft) skulle
finnes på Grimsholmen, var et Troyborgslott d.v.s. en labyrint. Slike
labyrinter, laga av stein, har vi fleire av østover i Finnmark, men
det er uklart hva disse egentlig er, og hvor gamle de er. Det kan ikke
utelukkes at den skyldes aktiviteter i meget seinere tid. Dessverre har
vi ikke klart å gjenfinne labyrinten på Grimsholmen -- den var da også
nesten overgrodd i 1835.

 
  Gravgods og lausfunn
  Det er svært få graver som er blitt fagmessig undersøkt hos oss. I
1888 grov antikvar Nicolayssen fra museet ut 2 gravhauger i Skipsfjord,
men uten å finne noe. I 1986 blei ei gravrøys på Mellajorda gravd ut,
og året etter blei ei urgrav i Sandfjorden undersøkt, begge for
bygdeboka av Reidun Laura Andreassen ved Tromsø Museum. Begge graver
vil bli nærmere omtalt -- Sandfjordgrava i neste periode.
Gjennom åra er det imidlertid ved forskjellig aktivitet kommet for
dagen en rekke funn. Ikke alt er tatt vare på, men en god del er sendt
inn til Tromsø Museum. I alt er det kommet inn gjenstander fra ca 12
graver, og dessuten 9 funn som trulig er fra graver, men de kan også
stamme fra hustufter. Disse funn spenner over heile jernalderen, men de
fleste er fra den siste del, vikingtida.
Det eldste gravfunn er fra Korsnes på Vannereid, og er ei kvinnegrav
fra ca 350-400 etter Kristus. Gravgodset bestod av ei krukke av
keramikk (leire), kniv, og hårnål av bein. Fra eldre jernalder finnes
også ei mannsgrav fra Breivik ved Rødgammen. Her var bl.a spyd, kniv og
saks, som er datert til 200-600 etter Kristus. Forøvrig finnes fra
Ullsnes en spydspiss av jern som er datert til 200-400 etter Kristus,
men vi veit ikke om dette er et gravfunn.
Fra første del av merovingertid, 600-tallet, har vi to fine mannsgraver
fra Engholmen ved Helgøy. Her var foruten våpen og anna utstyr, også
bevart en god del redskap av bein. Resten av gravgodset og lausfunna
skriver seg fra vikingtida, år 800-1000 etter Kristus. Disse funna
skriver seg bl.a. fra Karlsøy, Hamre, Vannereid, Kokkevoll,
Kammen,
Lanesøra, Skorøy, Kvalshausen, Helgøy, Breivik og Svendsbyområdet. Vi
skal seinere se nærmere på det utstyret vi finner i gravene.
   
Bosetning
  Jernaldersgården
  På basis av graver, gravfunn, hustufter og andre forhold er det
mulig å danne seg et bilde av den norrøne bosetninga i jernalderen.
Denne bosetninga var tydeligvis knytt til gården , med tilhørende
innmark, utmark, skog og beite.
I alter det funnet spor etter 31 gårder eller boplasser. Av disse kan
vi på basis av det eksisterende materialet regne 17 som heilt sikre,
og 14 som sannsynlige. I tillegg kan vi regne med 3 mulige gårder.
Dette er å forstå som minimumstall, da det ikke er gjort s'rlig
grundige arkeologiske undersøkelser fra jernalderen.
Generelt gir bosetninga inntrykk av ei klar lokalisering til de ytre
øyer, is'r Vanna, Helgøy og Nord-Kvaløy, foruten Grøttøy, Fugløy,
Skorøy og Karlsøy. Det ser og ut til at der har vært noe bosetning på
den nordre del av Ringvassøy, med Nord-Grunnfjord som sikker gård, og
Håkaby som meir usikker.
I forhold til dette er det overraskende å finne tegn til etpar gårder
inne på fastlandet, i Ullsnes-Berg strøket. Men vi har funn her både
fra eldre og yngre jernalder, og det er registrert gravrøyser litt
lenger inne i Ullsfjord, ved Hjellnes. Det er derfor grunn til å regne
med noe norrøn bosetning her inne i fjorden.
Ut fra de sparsomme funn og dateringer som foreligger, er det vanskelig
å vurdere bosetninga i forhold til de enkelte perioder av jernalderen.
Vi veit ikke hvor lenge hver gård kan ha vært i drift, eller hvor
mange av de 31 sikre og sannsynlige gårder som kan ha eksistert
samtidig. Vi har få funn og dateringer fra eldre jernalder i forhold
til yngre jernalder, og det er grunn til å tru at området var tettest
bosatt i de seinere perioder, is'r vikingtida. Vi kan her merke oss at
mens også Hillesøy har spor etter bosetning i eldre jernalder, synes
Tromsøområdet først bosatt i yngre jernalder, med vikingtida som den
fremste perioden. Mens vi har bare 5 daterte funn fra de 600 år som
eldre jernalder varte, synes allerede merovingertid å gi inntrykk av ei
befesta bosetning, bl.a. knytt til Helgøy, Finnby, Nord-Grunnfjord,
Kammen og Sørskar.
For enkelte gårder, som Vannereid (Korsnes), trulig også
Ullsnesområdet, Breivik ved Rødgammen, og Helgøy er det grunn til å
regne med bosetning som går både over eldre og yngre jernalder. Trulig
gjelder dette også andre sentrale gårder.
Det er likevel vikingtida som gir inntrykk av den tetteste bosetning,
med 19 sikre og sannsynlige gårder, og det er grunn til å tru at det
virkelige tall har vært enda større, kanskje omkring 25. Dette er da
gårder som trulig har eksistert samtidig. De kan ha representert ei
befolkning på 150-300 innbyggere, avhengig av familiestrukturen.
De to jernaldersgårder som idag framstiller seg som de mest uberørte ,
er Finnby og Sørskar. De ligger begge idag med sine gamle tun i
utmark, og har derved unngått forstyrrelse fra jordrydning. På Finnby,
som ligger etpar km øst for Helgøygården, finnes 2 nausttufter, 4-5 m
brei, og 19 og 21 m lang. Der er også rester etter ei rydda stø. 2
langhus til beboelse for folk og feer 7x 17 m og 27x9 m. Her er også
12 vel markerte gravrøyser n'r tuftene, fordelt på 2 felt. Gården er
C14-datert til sein merovingertid, d.v.s. 700-tallet, og blei ifølge
pollenundersøkelser rydda på 700-tallet, og lagt øde på 1100-tallet.
Sørskargården har i jernalderen ligget ca 1 km lenger innover i vågen
enn den nyere bebyggelse. Her finnes 3 nausttufter, 8-10 m lange,
derav 2 som ligger i breidd, med felles vegg. Her er 3 langtufter,
17x6, 11x5 og 18x6 m. Av graver er her bare 4 nokså uanselige små
røyser. Gården er C14-datert ca 800, men vi mangler holdepunkter for å
vurdere når den blei rydda, og hvor lenge den var i drift. Trulig går
den noe tilbake i merovingertid.
Begge disse intakte gårdene er interessante, ved at de synes å vise
til ei bosetning som har vært større enn kjernefamilien. På begge
gårdene har det vært meir enn ett langhus, og meir enn ett naust. Det
synes å tyde på fleirbølte gårder (med meir enn en familie), eller
gårder med storfamilie , d.v.s. med fleire gifte barn, og kanskje
mange tjenere.
Når det gjelder stadnamn og topografi, synes det ikke mulig hos oss å
skille ut ei gruppe sentralgårder eller opphavsgårder, som andre
gårder seinere er utskilt ifra. Vi kan likevel ikke se bort fra at her
kan ha vært enkelte slike store gamle 'ttegårder, som f. eks. Helgøy ,
Vannereid, Breivik, Ullsnes og Vanna-Vannstugården.
  Stadnamn
  Når vi er sikker på at det er ei norsk eller norrøn befolkning vi
har i jernalderen, er det av to grunner. Hustuftene og gravene har
samme preg som ellers i landet, og gjenstandsmaterialet er tildels
identisk med det vi finner sørover langs kysten av Vestlandet. Dette
har alle arkeologer vært enige om. Dessuten er det bevart mange stadnamm
av norsk karakter, som må skrive seg fra jernalderen, eller som kan
v're så gamle. Dette er også stadnamnforskerne enige om. Som heilhet
har stadnamna hos oss ikke preg av å være yngre enn i de nærmeste
kystdistrikt lenger sør, sier f.eks. stadnamnforskeren Nils Hallan i
ei utredning om spørsmålet.
Det gjelder i første rekke øynamna, der noen har former som fører oss
klart tilbake til urnordisk tid, d.v.s. før 700-tallet.
Blant disse finner vi Vanna (opprinnelig Vqrn eller Varna , den som
gir vern), Spenna (av speni spene), Mekta (den mektige, kraftige) og
Ringvassøy (opprinnelig Rind eller Rinda , øya med fjell-ryggene),
trulig også Reinøy (opprinnelig Rein eller Reina , øya med
fjellkantene) og Grøttøy (opprinnelig Gryta , steinøya). Fra
jernalderen er også Helgøy (egentlig Helløy, Helgøy eller Heiløy ,
den hellige øya), Burøy ( Bu arøy , øya der det står buer), Skorøy (
Sko garøy , skogsøya), Grimsholmen (av mannsnamnet Grimr , eller etter
Grimen, et nes) Karlsøy (egentlig Kallsøy, av mannsnamnet Kalfr ,
eller av Kalven, i betydninga den lille øya som ligger ved den store,
d.v.s. Vanna), Hersøy ( Hergilsøy , av mannsnamnet Hergils ), og
Andammen ( Andhamarr , øya som ligger tvers ovenfor Hamarr , kanskje
et gammelt namn på Rebbenesøy). Sannsynlige jernaldersnamn er også
Fugløy ( Fogløy ) Hattøy, Kvaløy, Måsvær, ( Ma sver ), Flatvær, Lyngøy
og Dåvøy (opprinnelig trulig Dåva eller Dåven, et gammelt ord for
hestegompen). Den eineste øya som synes å ha tapt sitt jernaldersnamn,
er Rebbenesøy, om det da ikke ligger skjult i første del av namnet
(Rebba). Men mye taler også for at det opprinnelige namnet er å finne i
namnet på naboøya, Andammen, og kan da ha vært Hamarr (øya med
fjellhamrene).
Også endel namn på fjorder, elver, fjell og fiskegrunner synes å gå
tilbake til jernalderen.
Av fjorder har vi i første rekke Lenangen (av Linangr , den linne
fjord), Ullsfjord (trulig Ullinsfjqr r , av gudenamnet Ull),
Hammarfjord (av gårdsnamnet Hamre, i nominativ Hamri ), trulig opså
Råsa, Skogsfjord, Veggefjord ( Veggjarfjqr r ), Dyrsfjord ( Dyrsfjqr r
), Fagerfjord, Hessfjord (kanskje av He ingsfjqr r ), Grunnfjord (
Grunnifjq r ), Dåfjord og Skipsfjord (opprinnelig trulig Skeifjord). Her
kan vi også ta med Vannvåg ( Varnarva gr , genitiv av Varna )
Eld-gamle elvenamn er Glemma ( Glima , den som glimer) og Migan
(egentlig den migande), kanskje også det uforklarlige Tararelv i
Skipsfjord. Gammelnorsk er også Rindarvatn , det opprinnelige namnet
på Skogsfjordvatn (genitiv av Rinda ).
Fjellnamn som går tilbake til gammelnorsk er trulig Brusen (av Bru si
, bukk), Alangen, Bringen, Tromma, Buret, Mulen, Rossmålen og Lyngstuva
( Lyngs ufa ), der første ledd er fjordnamnet Lygnir ).
Går vi ut i havet, finner vi også en rekke namn på grunner og
fiskeplasser som uten tvil er av stor elde. Det gjelder namn som
Tamma, Senja, Fila, Grø og Grøy, Rova, Streta, Søyla, Gossan og
Jessboen, og det gjelder f.eks. namn som Paktro, Jelten, Bekkarn,
Bottalen, Spa, Vårtergrunnen, Snyttisgrunnen, Gottalsklakk, Heppetaren,
Marhaugga, Gurastø, Marsjorgrunnen, Simstagrunnen, Elstagrunnen,
Bangstagrunnen. Alt dette er namn som ikke uten videre lar seg forstå
ut fra et moderne ordtilfang.
Av gårdsnamn finnes bare ett av det som til vanlig regnes blant de
gammelnorske gårdsnamntypene, sammensatt med -vin, -land, -set og
stad. Det er Bårset på Nord-Kvaløy, opprinnelig B Ba r arsetr , Bårds
gård, som trulig daterer seg fra vikingtida. Noen namn med sta , som
Høystasletta, Rustaelva, Runstavollan og Haustahauen, har trulig
sammenheng med stakk (høystakk) eller stad (sta r).
Til vanlig regnes også namn på -by eller -bø med til de gammelnorske
gårdsnamn. Imidlertid har -by som ledd i gårdsnamn vært i bruk mye
lenger i Nord-Troms og Finnmark enn i Sør-Norge, kanskje etter svensk
innflytelse. Enda ca 1600 har -by vært brukt hos oss til å lage
gårdsnamn. Vi tør derfor ikke benytte noen av våre - bynamn til å datere
bosetninga i jernalderen, selv om f.eks. Inderby, Finnby og Håkaby ( Ha
konarby r kunne tenkes å være såpass gamle.
Deriot er det mulig at Rødgammen i sitt første ledd inneholder et
usammensatt Ru , av rydning, og det kan i så fall datere gården til
jernalderen.
Til vanlig regnes også usammensatte naturnamn blant de eldste
gårdsnamn. Av de gårder hos oss som har jernaldersfunn, tufter eller
graver, har vi også noen med usammensatte naturnamn. Det gjelder Berg
(under Ullsnes) Hamre (dativ av Hamarr ),
Kammen ( Kambr ), Skar (
Skar , d.v.s. Nordskar, som enda på 1600-tallet helst omtales Skar),
og Holmesletta (opprinnelig trulig Holm eller Holme). Usammensatte
naturnamn er også Valen ( Va ill ) og Vikan, men her mangler vi belegg
for jernaldersbosetning. Usikker som jernaldersgård er Eide ( Ei,
d.v.s. Nordeidet).
Til vanlig har våre jernaldersgårder forøvrig samme namn som øya de
ligger på, eller de har sammensatte naturnamn, med f.eks. fjord, nes,
vik og våg. Øynamn, brukt som namn på jernaldersgårder, har vi for
Burøy, Skorøy, Fugløy, Karlsøy, Helgøy og Grøttøy, d.v.s. helst de
mindre øyer. Usikker som jernaldersgård er Spenna. Jernaldersgårder
med sammensatte naturnamn er Breivik ( Brei avik ), Torsvåg ( orisva gr
), Kvalshausen ( Hvalshauss ), Vannereid ( Varnarei , genitiv av
øynamnet Varna), Kvitnes, Grunnfjord, Ullsnes, Sandfjord, Rekvik
(Rekavik) , Finnsula (egentlig fjellnamn). Alle disse er, eller kan
v're jernaldersnamn.
Generelt kan vi si at nesten samtlige av de 31 gårder vi har oppført
som sikre eller sannsynlige jernaldersgårder, har namn som må være
fra jernalderen, eller som kan være fra jernalderen. De to unntak vi
har, gjelder Mellajorda og Vannstua-Lanesøra, som begge må ha tapt sine
opprinnelige namn. Forøvrig må det sies at også Finnby kan være mye
yngre enn jernalderen. For Vannstua ( Varnarstofa ) kan vi likevel
gjette på at namnet på jernaldersgården har vært identisk med
øynamnet, eller har vært ei anna sammensetning med øynamnet. Dette
bygger på det forhold at vi i tilknytning til Vannstua også finner
sammensatte namn som Vannsund, Vannhaugen og Vannkista, og gården må
oppfattes som en av de mest sentrale på heile øya.
Når vi i vårt område finner så få gårdsnamn som er danna på samme måte
som de vanlige gårdsklassenamn , kan det bety at her rådde andre
skikker ved namnsetting enn i andre deler av landet. Men andre
forklaringer er også tenkelig. Det kan f.eks. være at de viktigste
lokaliteter, som øyer, nes og viker, hadde fått sine norrøne namn
allerede før gårdsbosetninga tok til, f.eks.ved tidligere ferdsel,
fangst og fiske i området. Men det kan også være at gårdene eller
boplassene var etablert alt før norsk språk og namnelaging kom inn i
området, slik at det ikke falt naturlig å la selve gårdsetableringa
bli en del av gårdsnamnet.
Her er altså ikke namn som viser til noen gårdsetableringsfase.
Likevel må vi se de usammensatte naturnamn som uttrykk for en indre
vokster i bygdene, ettersom de bare har referanse innen det n'rmeste
bygdelag. Når det blei sagt Berg, Hamar og Skar, visste alle hvilken
gård eller sted det gjaldt. Denne namnegruppa står da i kontrast til de
sammensatte naturnamn, som identifiserer en gård eller et sted
innenfor en større krets. Her var det nødvendig å si Vannereid, ikke
bare Eid, og Breivik, ikke bare Vik. Vi kan derfor anta at gårdene med
de sammensatte gårdsnamn er eldre enn de usammensatte.
Men det er ikke bare gårdsnamna og de sentrale geografiske formasjoner
som gjennom namna bærer bud om ei norrøn bosetning i jernalderen. Også
en rekke namn på mindre lokaliteter viser det samme. Sikre
jernaldersnamn er f.eks. Lattervik ( La trvik , liggeplass for kobbe),
Mjønes ( Mjo nes , det smale nes), Veingan ( Ve ingar , noen skjær i
Skagesund), fire namn med Vetten, Arvik, Arhellaren, Ar-Sandvik og
Arntuva (av ari , gammelnorsk for ørn), Grøtvoll ( grjot , stein),
Stangnes (2 steder, av Stangarnes , genitiv av stong), Føllfotan (et
fall ved Burøy, det nordligste av 10-12 slike namn fra kyst-Norge og
Island), Lokkarsholman (av lokarr , høvel), Marhaug, Vengsøy, Gylta,
Gylthaugen. Andre sannsynlige jernaldersnamn er Ravik (2 steder),
Spannsli, Bøttnes, Øksenholman, Fagervær, Olkeidet, Olkebakken,
Skipvik (det gamle namn på Nordgårdsbukta), Steikarvik ( Steikaravik
), Karanes, Kvalvåg ( Hvalva gr ), Slettnes, Selnes, Skottalnes,
Skeivåg, Hæsa, Håvardboen.
Her er det av interesse å se at enkelte gammelnorske namn synes å ha
holdt seg inne i Ullsfjord, der vi også har belegg for noe bosetning.
Det gjelder Frihaugen og Orjabakken ved Svendsby, mellom Ullsnes og
Berg, og det gjelder etpar uforståelige namn inne ved Hjellnes,
Sattern og Mækken, der det finnes gravrøyser.
Alt i alt viser stadnamna til ei vel befesta norrøn bosetning i
jernalderen. Og det forhold at alle disse namna er blitt bevart fram
til vår tid, får betydning når vi i neste periode skal forsøke å
forklare bosetningsutviklinga i middelalderen.
  To folk, to kulturer
  Det arkeologiske materialet og stadnamna viser altså ei norrøn
bosetning hos oss i heile jernalderen, og mest omfattende i siste del
av jernalderen. Ved sia av Tromsøbassenget og Hillesøyområdet, har
Karlsøy-Helgøyområdet vært et hovedområde for norrøn bosetning i
jernalderen nord for Malangen, og gjennom mesteparten av jernalderen
den nordligste utpost. I Skjervøy er det få spor av noen
jernaldersbosetning, og i Finnmark er det først i vikingtida vi finner
enkelte boplasser på kysten. Dette har gjerne vært tolka som spor etter
handelsstasjoner.
Med unntak av en liten koloni ved Ullsnes-Kjosen, har den norrøne
bosetning vært konsentrert til de ytre øyer. Også Ottar bekrefter at
nordmennenes land lå langs havet. Med få unntak er lausfunn, graver og
tufter ikke funnet ellers på fastlandet (Lenangslandet), på Reinøy
eller Ringvassøy. I dette området er det også mindre med norrøne
stadnamn. Det er også få spor å finne vest i Helgøy, bortsett fra
Nord-Kvaløy og Grøttøy, men her er utvilsomt bevart meir norrøne
stadnamn.
Vi kan alt nå merke oss at bortsett fra Ullsnesområdet, er det i dette
bebodde området vi seinere finner det privatrettslig hevda jordegods.
Med visse justeringer tilsvarer jordegodset faktisk det området som
den norrøne befolkninga har bebodd. Den viktigste forskjell er at
jordegodset dekker heile vestre Helgøy, inkludert Andammen, Rebbenesøy,
Hersøy og Skogsfjord. Her har vi ingen konkrete spor etter bosetning i
jernalderen, og det ligger derfor nær å tru at dette området blei
benytta av jernaldersfolket i næringsøyemed, uten å være bebodd.
Vi kan også merke oss at det er i omtrent det samme område vi finner ei
norsk bosetning i seinmiddelalderen. Da var det øvrige området bosatt
av ei samisk befolkning. Hvordan var det så i dette området i
jernalderen -- fantes det også da ei samisk befolkning hos oss?
Det er lite tenkelig at vi i noe tidsrom skal finne totalt uutnytta
områder, og det er heller ikke sannsynlig at den norske befolkninga
ute på øyene i noen særlig grad trengte de ubebodde områder -- Reinøy,
Ringvassøy og fastlandet -- til almenninger, til brensel, jakt og
beite.
Nordiske låneord i samisk, og samiske stadnamn forøvrig viser at
samenes hovedområder generelt har vært sunda, fjordene og vidda, ikke
ytterkysten. I Karlsøy og Helgøy er det påvist at en rekke samiske
stadnamn er lånt fra norsk, og det har for en del skjedd tilbake i
jernalderen. Faktisk er samtlige øynamn, med unntak av Dåvøy (samisk
Vuol'lo), lånt fra nordmennene. Det gjelder for eksempel Var'na
(Vanna), Ai'lo (Helgøy), Fqw'le (Fugløy), Ranes (Ringvassøy) Rai'na
(Reinøy), Skor-'d'djo (Skorøy), Gal'sa (Karlsøy), Fala (Nord-Kvaløy),
Rif'ta (Grøtøy). Også fjordnamna er lånt, med noen unntak, som
Vuolle-vuodna (Dåfjord), Abe-vuodna (Grunnfjord), Iddar-vuodna
(Lenangen) og Juo-nuorre (Langsund). Også en rekke gårdsnamn og
naturnamn er lånt fra norsk, tildels langt attover i tida, som
Bor-s't'to (Bårset) Sal'lja-njarga (Selnes), Lat'tar-luok'ta
(Lattervik), H's'ke-buk'to (Hesjebukt) Fin-siw'lo (Finnsula) Vil
gis-njar'ga (Kvitnes), Bier'na-skarra (Bjørnskaret). I mange tilfeller
viser de samiske namneformer til eldre former av de norske stadnamn,
som Van'dar-vakke (Vannvåg) og Vanstqvok (Vannstua).
Iett tilfelle, der det opphavelige norske namnet er gått tapt, nemlig
Gamvik ved Lyngstua, kan vi til og med ut fra det bevarte samiske
namnet, Skarravika, se at stedet må ha hett Skarvik før det blei
bebodd.
Leiter vi etter norske lån av samiske stadnamn, er det lite eller intet
å finne. Ett mulig lån er Fakken, av samisk fakan , springer. Det
trenger ikke å bety at her ikke er lån, men disse låna kan ha skjedd
ved full oversettelser av stadnamn, som f.eks. når Stallova g'ge i
Veggefjord på Ringvassøy blir til Trolldalen. Det er også mulig at noen
av stadnamna på Finn kan være fra jernalderen. Det gjelder især
fjellnamnet Finnsula på Nord-Kvaløy, som også er blitt gårdsnamn, og
har graver som synes å vise til en jernaldersgård her.
De områder hos oss som har bevart mest av ekte samiske stadnamn, er
Nord-Fugløy, fastlandet og Ringvassøy. Dette var da også de områder
der samisk bosetning og språk holdt seg lengst.
Alt dette viser at samene var i vårt område allerede i jernalderen,
enten som fastboende her, eller i forbindelse med sesongmessig
n'ringsutøvelse.Men de lånte stadnamn viser også at de kom til vårt
område seinere enn nordmennene, og at de trulig hadde sitt hovedområde
innfor det norske bosetningsområdet, d.v.s. i det området der vi finner
dem i seinmiddelalderen.
Når det gjelder norrøne og urnordiske låneord i samisk, så har
språkforskerne vist at slike også finnes i den gamle samiske
Karlsøy-dialekten. Dette viser naturligvis ikke at disse låneord er
opptatt i vårt område. Det har likevel vært meint at disse ord generelt
viser til ei brei samisk-norsk kontaktflate i jernalderen. Det har
således på basis av låneorda vært antatt at samene lærte feavl av
nordmennene allerede før vikingtida, trulig i Sør- Troms eller
nordlige Nordland.
Går vi til Ottars beretning, beskriver han samene som et reint
veidefolk, som tydeligvis bodde i innlandet eller fjordene om
vinteren, og dreiv fangst, bl.a. etter villrein, og om sommeren dreiv
fiske og fangst på ytterkysten bl.a. fuglefangst. Det området Ottar
omtaler her, er imidlertid det området som lå nordafor hans eget,
norskbygde land, trulig Skjervøyområdet og Finnmarkskysten. Om samer i
sitt eget land, Hålogaland, sier han intet direkte, bortsett fra at de
holdt til på fjellviddene, men de har høgst sannsynlig også holdt til
i fjordene og de indre øyer.
Dessverre har det arkeologisk ikke hittil vært mulig å finne klare spor
av ei samisk befolkning hos oss i jernalderen, bortsett kanskje fra
kanthellegravene , og de fordeler seg for en stor del ute i det
norske jernaldersområdet. Dette kan ha sammenheng med at samene i
jernalderen ikke etterlot seg synlige graver, og benytta boligformer
som heller ikke etterlot seg særlig spor-- kanskje har også
arkeologene vært for dårlig til å leite. Det er først i neste periode
vi finner samiske graver (urgravene) og samiske hustufter
(gammetufter).
Uansett hvor samene har holdt til, har de utvilsomt også deltatt i
fiske og fangst på ytterkysten, d.v.s. inne i det norske området. Og
mye kan tale for at samene og nordmennene i området slett ikke har
holdt seg for seg selv, men også har samarbeidd på ulike vis, og bl.a.
utveksla gjenstander, kunnskap og ideer. Og dette har ikke bare gått en
vei, fra norsk til samisk, som stadnamn og låneord skulle tyde på, og
som Mellajordgrava kunne synes å bekrefte.
I fleire av gravene av norsk type, er det også gjenstander som har
vært oppfatta som samisk. Dette gjelder allerede de to gravene fra
Engholmen fra 600-tallet, med pelsdyrpiler av bein, og jernpiler, som
har vært ansett som samiske. Lignende funn er også gjort i yngre graver
fra Balsnes og Tromvik. Der er også ting i enkelte graver fra vikingtida
som kan tyde på det samme, som enkelte beinsaker fra
Kammen, og ei
østlig spenne fra Kvalshausen. Også Bårsetbåten har trekk som har vært
tolka som samisk.
Imidlertid er det vanskelig ut fra et gjenstandsmateriale å lese
etniske forskjeller. Forskjell i språk og trulig gravskikk synes å
tyde på at her har eksistert 2 folkegrupper som har identifisert seg
som samer og nordmenn i forhold til hverandre, men så lenge vi ikke
kjenner til andre sider ved deres sosiale liv, er det ikke stort vi
kan si om de etniske forskjeller mellom gruppene.
   
Kulturforhold
  Dagliglivets kultur
  Alt tyder på at jernalderens samfunn i Karlsøy har bygd på en
stabil, lokalt forankra kultur, der vi rettnok kan spore kontakten med
samene og østlige impulser, men der den norrøne basis har vært det
vesentlige.
Husa har vært langstrakte jordhus, bygd opp på et par stolperekker som
har holdt taket oppe. Der har trulig vært indre trevegger, og
trebrisker til å sove på. Ildstedet har vært åpne årer . Husa har
vært bosatt både av folk og fe, men egne fjøser er heller ikke
utelukka.
Av de ca. 18-20 sannsynlige graver vi har materiale fra, er ca.
halvparten mannsgraver, og alle har fått med våpen av et eller anna
slag. Det mest komplette sett har vi i ei grav fra Skorøy, der det var
spyd, øks, sverd og bryne. Her mangla bare skjold, om det da ikke var
av tre og lær, og derfor gått tapt. I de to graver fra Engholmen finner
vi spyd, kniv og bryne i den eine, og sverd, kniv og bryne i den
andre, foruten at begge har med jaktutstyr. Fra Kvalshausen og Korsnes
har vi sverd, fra Breivik spyd og kniv, fra Kokkevoll sverd og hein,
fra Lanesøra og Ullsnes spyd, fra Karlsøy øks, og fra
Kammen øks og
hein.
Kvinnene har fått med smykker og utstyr til husholdninga. Fra Hamre og
Karlsøy har vi armringer av bronse, fra Korsnes hårnål av bein, kniv
og leirkrukke, fra
Kammen del av veskelås, og fra noen usikre graver
har vi spinnehjul (Breivik og Kvalshaus) og saumglattere (Berg og
Bensnes innfor Ullsnes). Fra Helgøy har vi også et vevsverd (vevbom) av
bein, men det er uvisst om det er fra hustuft eller grav.
Fra de to mannsgraver fra Engholmen har vi beinkammer, og beinkammer
har vi også fra ei dobbeltgrav fra
Kammen, der det trulig var både en
mann og ei kvinne begravd. Fra ei mannsgrav på Kvalshausen har vi ei
draktspenne.
Med disse gravgavene har vi fått et lite innblikk i jernaldersfolkets
verden. Både kvinner og menn har likt å pynte seg. For mennene som
krigere og jegere har våpna vært viktige både i liv og død, mens
kvinnas rolle har vært hus og heim, i dette som i neste liv.